Christiania ber om hjelp

Publisert i Dagbladet 6. september 2016

Forrige onsdag ble to politimenn og en sivilist skutt i fristaden Christiania i København. Skytingen markerer et vendepunkt i «Bandekrigen», der frontene har blitt hardere. Bandekrigen skal ha begynt da en 19-åring ble skutt fra en bil i 2008. Etter dette økte antall voldelige hendelser i byen dramatisk, før det roet seg på ny. Men krigen er ikke over, den pågår fremdeles.

Bandekrigen tegner et bilde av en storby med sterke, motsettende interesser. Politiet hevder at konflikten handler om fordelingen av byens enorme cannabismarked. Hells Angels, som av politiet pekes ut som en hovedaktør, hevder derimot at krigen er utløst av innvandrere og deres oppførsel. Andre gjenger har også kommet med anklager. I midten av konflikten står Fristadens innbyggere.

På fredag satte innbyggerne i Christiania, til manges overraskelse, i gang en dugnad der salgsboder i bydelens omstridte «Pusher Street» ble revet. Dansk presse fikk være til stede uten politibeskyttelse for første gang på mange år. Stemningen skal ha vært god under dugnaden, som ble iverksatt etter et allmøte dagen etter skytingen. Der skal det ha vært rekordoppmøte. Christiania ønsker endring.

Men hvilke endringer som ønskes, avhenger av hvem du spør. Dagens Christianitter er så lei av vold at de er villige til å forsøke det meste for å bli kvitt denne. Deres aksjon er ikke mot verken hasj, bander eller politi – men mot vold. Samtidig står aksjonen i fare for å bli fortolket i rammer som fristadens innbyggere ikke selv ønsker.

Talsmann Risenga Manghezi understreker at det her finnes så mange interesser at de ikke kan garantere at hasjsalget vil dukke opp igjen i nær fremtid. En konflikt som dette lar seg ikke løse av en enkel dugnad. Situasjonen har et velkjent politisk bakteppe: Tross en viss toleranse, er cannabis forbudt i Danmark. Men forbudet har ikke vært effektivt, og markedet har vokst seg gigantisk.

Bare i København omsettes det nå cannabis for rundt en milliard danske kroner i året. Pengene går uavkortet til kriminelle gjenger som jobber for å beholde sine andeler. På den andre siden aksjonerer politiet mot gjengene. I midten står Christianittene, idealister med sosialistiske visjoner som nå er rystet av volden. Svært få av disse ønsker seg en hasj-fri bydel. Det er volden de vil til livs, og den lar seg ikke løse av dugnader alene. Politikerne må med.

Københavns borgermester Frank Jensen har tatt til orde for legalisering av hasj flere ganger, men møter sterk politisk motstand i rikspolitikken. Lovverket forblir uendret. Cannabis-saken medfører politisk stillstand i Danmark, i likhet med mange andre land. Det bemerkelsesverdige er størrelsen på markedet, og graden av vold som genereres.

Danske rikspolitikere var raske på pletten for å skryte av dugnaden. Men samme dag ble en av hasjbodene fra Pusher Street plassert foran Folketinget på Christiansborg. Dette er et signal fra Christianittene; de trenger politikernes hjelp med å løse problemene tilknyttet den organiserte kriminaliteten som har oppstått i forbindelse med cannabismarkedet. Slik har bydelens innbyggere overlevert stafettpinnen til politikerne. Nå bør de lytte.

Reklamer

– Norske festivaler burde åpne for testing av syntetiske rusmidler

Når det blir dokumentert at syntetiske rusmidler brukes på norske festivaler, vil et naturlig steg videre være å legge til rette for testing, slik det gjøres i andre europeiske land.

Selv om øl er den soleklare favoritten blant norske festivalgjengere, er det de ulovlige rusmidlene som har skapt festival-overskrifter i år. Politiets ivrige aksjoner mot landets festivaler utgjør offentlighetens samlede innsats for å håndtere landets voksende, alternative ruskultur. Langt flere tiltak kunne vært innført, om man valgte å anerkjenne at illegale rusmidler også vil være til stede. Et kjent innslag på europeiske festivaler, er å la brukere teste sine syntetiske rusmidler på egne steder. Dette foregår uten moralske pekefingre, eller trussel om straff. Tiltak av denne typen finnes ikke i Norge, inntil videre. NATT&DAG har lenge tatt til orde for økt bruk av slike tester.

I AMSTERDAM HAR TESTING av denne typen foregått lenge. Der har frivillige organisasjoner utført slike tester siden tidlig på 90-tallet. I tillegg innførte bystyret for noen år siden en såkalt «5 pill policy», som innebærer at ecstasy-brukere ikke trenger å frykte straffesanksjoner om de er i besittelse av fem eller færre piller. Amsterdam samarbeider også med organisasjoner som tilbyr testing av piller og pulver, både i egne lokaler og i stands på festivaler.

Les også: – Legaliser MDMA

Det finnes også kultur for slik testing i andre europeiske land, som Portugal. Som regel er det ildsjeler som står bak, og bringer tjenesten til festivaler. I ettertid kommer ofte offentlige instanser etter med samarbeidsavtaler. For dette er effektivt, skadereduserende arbeid. Slike kjemiske tester er enkle å gjennomføre, og har de siste årene også blitt billigere. De avslører ikke alt om pulveret de tester, men kan gi viktig informasjon til brukere som ofte blir servert løgner om produktene de kjøper.
I år har flere festivaler i England for første gang hatt egne områder der brukere kan finne ut mer om hva pillene deres inneholder. Svaret kommer innen kort tid. Tjenesten tilbys av organisasjonen The Loop, som driftes av Fiona Measham, professor i kriminologi. Measham forteller at pillene de har testet varierer fra 25 til 250 mg MDMA. Enkelte piller er altså ti ganger så sterke som andre. Dette er bare en av flere utfordringer for brukere av ulovlige rusmidler. Enkelte av pillene inneholder også noe helt annet enn brukerne ble lovet da de kjøpte dem.

Les også:NATT&DAGs guide til hvordan skrive tendenssaker om MDMA

Til BBC forteller Measham at så mye som en fjerdedel av brukerne som fikk testet rusmidlene sine, ba de ansatte på teststasjonen om å kvitte seg med dem. De ville ikke ta dem lenger. Dette viser at ærlig informasjon om rus også medfører forebygging. Folk foretrekker å vite hva de tar.

Measham nevnte også at mange av brukerne som kontakter dem på festivaler kommer etter at de har brukt rusmidler, for å finne ut hva som er i dem. Dette gjelder særlig brukere som har hatt en negativ erfaring, og som forsøker å finne ut hva som gikk galt. En slik nysgjerrighet er positiv, og bør belønnes. Vi befinner oss i dag i en absurd situasjon der brukere som ønsker å vite mer om de ulovlige rusmidlene de tar, motarbeides av myndighetene.

I NORGE BØR det gjøres langt mer for å redusere risikoen brukere av ulovlige rusmidler utsetter seg selv for. Slike teststasjoner bør iverksettes på norske festivaler fra og med neste år. En mer realitetsorientert strategi vil være mer effektiv, fremfor de klassiske nullvisjonene. At den alternative ruskulturen er kommet for å bli, anerkjennes på stadig flere områder. I år samles det for første gang inn data om rusbruk på norske festivaler, i regi av FHI. Dette er et steg i riktig retning.

Når det blir dokumentert at syntetiske rusmidler brukes på norske festivaler, vil et naturlig steg videre være å legge til rette for testing, slik det gjøres i andre europeiske land.

Er «grafittiens Bonnie & Clyde» endelig tatt?

Ether arrestert i Australia, Utah fortsatt på frifot.

Hvor mye cannabis røykes i Norge?

(Publisert i Natt&Dag magasin, mars 2016. Redigert tekst.)

Det røykes cannabis i Norge. Alle er enige om dette, uavhengig av hvilken posisjon man tar i debatten om bruken bør tillates. Forbud, avkriminalisering og legalisering debatteres stadig vekk, og ofte argumenteres det med utgangspunkt i utviklingen av norsk cannabisforbruk, og hvor høyt dette nivået er sammenlignet med andre land. Størrelsen på cannabismarkedet har også stor innvirkning på den svarte økonomien. Men hvor stort er egentlig det norske cannabisforbruket?

4,3 tonn i året, sier Statistisk sentralbyrå (SSB), i en beregning av svart økonomi i Norge fra 2011. Hvis det stemmer, innebærer dette at nordmenn røyker lite i internasjonal sammenheng: Da bruker for eksempel danskene nesten fem ganger så mye som oss, med sine cirka 20 tonn i året. Kan det stemme?

Paul Larsson ved Politihøgskolen har skrevet flere fagbøker om organisert kriminalitet i Norge, og har i forbindelse med saken mot «hasjbaronen» Gjermund Cappellen anslått at det konsumeres 8-9 tonn cannabis i Norge per år, dobbelt så mye som SSBs anslag.

– Jeg vet ikke hvordan SSB har regnet ut sine tall. Tidligere lagde jeg et estimat bygget på tipping ut fra beslag og opplysninger i saker, på at det lå på mellom 7,5 og 15 tonn, men tror nok 8-9 tonn er reelt. 4,3 høres for lite ut når det i en av de største smuglersakene ble tatt inn 3,5 tonn i løpet av cirka ett år. Det er urealistisk at én leverandør har dekket en så stor del av markedet, sier Larsson.

GRUNNLAGET FOR SSBs beregning tar utgangspunkt i en rekke brukerkategorier. Her er kategorien storforbrukere, som ikke er spesielt stor sammenlignet med andre rapporter, anslått til å bruke cannabis i snitt 70 ganger i året. Man trenger ikke kjenne veldig mange stonere eller bare jevne, rekreasjonelle brukere, for å forstå at det er et svært forsiktig anslag. I USA har professor Mark Kleiman anslått at storforbrukere kan bruke opp til 3 gram om dagen. Overført til de norske tallene utgjør dette et årlig nasjonalt forbruk på 12 tonn. Men forholdene er trolig svært ulike fra land til land. Amerikanerne røyker mer, og de største kategoriene er større. Trude Nygård Evensen fra Seksjon for nasjonalregnskap (SSB), understreker at rapporten deres ikke får frem et detaljert bilde av det norske forbruket.

– Rapporten det vises til har ikke som hensikt å kartlegge og beskrive det detaljerte forbruket til ulike brukergrupper, men å gi totalanslag for betydningen av illegal økonomi for norsk økonomi, herunder totaltall for narkotikaomsetning og -forbruk.

– Men, som fremhevet i rapporten, vil denne typen anslag alltid være beheftet med usikkerhet, på grunn av noe usikkerhet i detaljerte forutsetninger i beregningsopplegget og siden datagrunnlaget ikke er dekkende. SSBs RAPPORT fokuserer på andelen illegal økonomi i Norge, og anslaget er derfor ikke egnet til å gi et godt bilde av det norske cannabisforbruket. Det finnes altså ingen offisiell, detaljert beregning for hvor mye cannabis som konsumeres i Norge. Andre tall er basert på spørreundersøkelser, som er utfordrende å få presise i et illegalt marked. Så hvordan kan man få et reelt inntrykk av forbruket?

Samfunnsøkonom Ole Røgeberg ved Frischsenteret (UiO) har bred erfaring med statistikk om det norske narkotikamarkedet. Han mener det kan være store variasjoner i bruksmønstrene, som ikke kommer med i SSBs beregning. – Rusmidler, både lovlige og ulovlige, brukes veldig skjevt. Den ti-prosenten som drikker mest drikker over halvparten av all alkohol, og det er tilsvarende tall for cannabis. Jeg tror SSB undervurderer denne effekten. Amerikanske bruksmønstre er nok ganske ulike skandinaviske, men den danske forskeren Kim Møller har anslått at den fem-prosenten som røyker mest røyker nesten tre fjerdedeler av all cannabis i Danmark, og at de røyker hele 1,8 kg per person i snitt over et år, sier han.

Røgeberg viser til Møller, som har beregnet at de mestbrukende danskene (som utgjør 4,5 % av brukerne) i snitt bruker 1850 gram i året, og dermed står for hele 14,3 av de 20 tonnene som brukes årlig. Blant danskene som bruker minst, anslår Møller at 44 % av brukerne kun har brukt 46 kilo totalt. Dette vitner om store forskjeller i bruksmønstrene, og tyder på at vi trenger mer detaljerte brukerkategorier.

– I Norge anslår Folkehelseinstituttet at omtrent ti prosent av norske cannabisbrukere røyker daglig, og at dette er 1,7% av befolkningen. Hvis norske brukere er som danske så vil det si at halvparten av disse er storbrukere, bruker 1,8 kg i året, og står for trekvart av totalbruk. Da ender vi opp et sted i nærheten av 7 tonn, sier Røgeberg.

HVOR STÅR VI da? I følge forskere ser SSBs anslag altså ut til å dekke rundt halvparten av det sannsynlige forbruksnivået. Alt tyder også på at den norske etterspørselen etter cannabis hovedsakelig dekkes av internasjonale, kriminelle grupper. I følge fjorårets rapport fra EUs narkotikabyrå (EMCDDA), spiller cannabis en svært stor rolle i Europas narkotikakriminalitet, der slike rusmidler utgjør hele 80 % av alle beslag. Rapporten understreker også at cannabis i økende grad er knyttet til organisert kriminalitet.

Røgeberg tror likevel ikke at den svarte økonomien rundt cannabisen nødvendigvis er så mye større enn SSB har beregnet. – Jeg tror man lett overvurderer hvor mange penger som trekkes inn i dette markedet fordi de samme pengene brukes flere ganger. La oss tenke oss at Per og Pål og Espen var de eneste som brukte cannabis. Per importerer fire gram for totalt 100 kroner, røyker halvparten og selger resten til Pål for dobbelt pris. Pål røyker ett gram og selger det siste grammet til Espen for 100 kroner. Totalbruk er fire gram, gateverdi er 400 kroner, men det er bare 100 kroner som kommer inn i økonomien utenfra. I eksempelet bruker Per og Pål all fortjeneste til å finansiere eget forbruk. I virkeligheten vil de som er på lavere nivå også tjene noe ekstra som kan brukes til dagligvarer og småting. Antallet som får store midler inn, slik som Cappelen, er trolig nokså lite, og disse vil også ha andre utgifter til smuglere og ansatte som må dekkes før de sitter igjen med noe som de kanskje ønsker å hvitvaske.

En ting er i hvert fall sikkert: Uansett hvor mye cannabis Per, Pål og Espen putter i seg i året, finnes det mange ulike måter å betrakte nivået på det norske cannabisforbruket.

Kommentar: – At rusbrukere endelig slipper til, er grunn til håp

Publisert på ND.no 20. april 2016 (420)

Global narkotikapolitikk har altfor lenge blitt formet for brukerne, ikke med dem. Men 2016 kan bli et vendepunkt.

Ordtaket «Nothing About Us Without Us» har tradisjonelt vært brukt av ulike grupper som føler seg overkjørt i politiske prosesser. I forkant av det pågående, internasjonale FN-toppmøtet om narkotika (UNGASS) er begrepet aktualisert på ny, drevet frem av en koalisjon av rusbrukere som krever å bli hørt.

Ærlige og veltalende brukere som norske Sturla Haugsgjerd (bildet) i Foreningen for human narkotikapolitikk (og tidligere NATT&DAG) har – på både nasjonal og internasjonal arena – klart å sette ansikt på en gruppe som utrolig nok har blitt utelukket fra denne samtalen tidligere.

Samtidig har spesielt Haugsgjerd vært påpasselig med å insistere på et viktig poeng: Fordømmelsen rusbrukere møter, rammer hardere for mennesker med lavere ressurser enn ham selv.

«I Mexico, Afghanistan, Bergen og Oslo dør mennesker daglig som direkte eller indirekte konsekvens av en forbudspolitikk formet ovenfra, som nå kanskje, med snegletempo, er i ferd med å miste sin status som selvfølgelighet.

Dette er en sannhet som vedvarer, for selv om ressurssterke Haugsgjerd får skryten han fortjener, er det fremdeles like vanskelig som før å være misbruker på gateplan. Trolig har noe av den sosiale fordømmelsen mot rusbrukere blitt mindre utbredt de siste årene, men det skulle heller ikke så mye til.

Les også: Spørsmål og svar om UNGASS 2016

Endringene skjer gradvis. I det offentlige Norge er rus stadig et tabu, og aktører som vil snakke om ulovlig rusbruk må være modige.

For andre går det sport i å gjemme bruken for venner og familie. Det ville være vanskelig nok å være ærlig om slikt, om det ikke var straffbart i tillegg. Alle som bruker ulovlige rusmidler, selv en sjelden gang, må finne seg i å bli ansett som misbrukere.

All bruk av narkotika forstås som misbruk, mens alkohol gjerne deles inn i bruk og misbruk. Derfor vil narkotikabrukere tjene på å holde tett om sitt forbruk, eller lyve når det trengs.

I et problemfelt med høye dødstall og få langsiktige løsninger er det frustrerende at politikken endrer seg sakte. Og et irriterende problem ved forbudspolitikken, er at den koster veldig mye tid. Tid, som på dette feltet ikke bare er penger, MYE penger, men liv. Mange liv.

I Mexico, Afghanistan, Bergen og Oslo dør mennesker daglig som direkte eller indirekte konsekvens av en forbudspolitikk formet ovenfra, som nå kanskje, med snegletempo, er i ferd med å miste sin status som selvfølgelighet. Svært sakte, men sikkert, begynner verdenssamfunnet å innse at det kanskje finnes andre løsninger.

Haugsgjerds inntreden i den norske rusdebatten har tilført høyere tempo til et politisk felt som er kjent for det motsatte. Samtidig førte press fra desperate sør-amerikanske ledere til at det pågående UNGASS-møtet ble fremskyndet fra 2019 til 2016.

Årets møte vil riktignok neppe medføre store endringer. Til det beveger global konsensus seg for sakte, er avhengig av for mange nasjonale hensyn og agendaer.

Men det finnes et nytt håp om at vi i vesten kan ha nådd et punkt der rusbrukere aldri igjen vil bli fordømt så mye som de inntil nylig har blitt. At myndigheter verden over nå vil lytte til deres råd, opphøre krigen mot deres livsstil, og aldri gjenta de fryktelige tabbene som har vært gjort.

En bergensk tacosjappes cannabis-ordspill vekker narkotikaforakt

Hurtigmatkjeden Los Tacos i Bergen har satt opp et utendørs skilt som kan tolkes som en referanse til cannabiskulturen. Er det så farlig?

Publisert på nd.no 15. mars 2016

SKILTET, SOM LYDER «usually when you roll something this good it’s illegal», fikk lite oppmerksomhet før det ifølge NRK Hordaland gikk viralt, men takket være eksponering på Reddit har også menigmann oppdaget hva skiltet (trolig) betyr. NRK Hordalands «Er dette reklame for taco – eller narko?»-vinkling på den påfølgende nyhetssaken gir innblikk i en norsk offentlighet som lar seg stresse av alle narkotikareferanser, uansett hvor uskyldige de måtte være.

Daglig tacoleder Brian Kavery svarer avisende på NRKs spørsmål om budskapet er «narkotikaforherligende», et begrep som neppe finnes utenfor skandinavia. NHH-professor Helge Thorbjørnsen mener på sin side at kjedens markedsavdeling (som i en mindre tacobedrift sjeldent er spesielt stor) har vært «litt for kreative». Men vi er nok ikke like enige om at kreativitet bør ha fastsatte rammer. Thorbjørnsen påpeker at budskapet fremstår som at maten er «like god som marihuana». Men hvis marihuana er så fryktelig, bør vel ikke dette være et stort problem.

«I en samtid der ungdom ruser seg mindre og stresser seg mer syke, er det smale ytringsrommet et langt større problem enn steine tacospisere.

NOEN RASKE INTERNETTSØK avslører også at plakaten ser ut til å være samme formulering som den amerikanske kjeden Chipotle brukte i en reklamekampanje for noen år siden, og at ordspillet også brukes av andre amerikanske taco- og burritorelaterte kjeder. At snart halvparten av USAs stater har endret lovene så cannabis i noen form er lovlig, gjør at kampanjen fremstår utdatert, men i Norge, der enhver bruk av cannabis fremdeles er straffbar, er vitsen stadig aktuell.

At cannabis eventuelt er upopulært blant nordmenn er greit nok, men saken blir absurd når Forbrukerombudet kommer på banen og hevder at skiltene trolig er ulovlige. Ifølge Tonje Hovde Skjelbostad i Forbrukerombudet strider skiltene mot allmenne etikk- og moraloppfatninger.  «Det er jo en allmenn oppfatning at narkotika ikke er akseptert», mener Skjelbostad. Men hva med toleransen? At markedsføringslovens § 2 om god markedsføringsskikk her tolkes som et mulig sensurmiddel mot et fleipete ordspill om cannabis er pinlig. At vi samtidig har en globale cannabisbevegelse på fremmarsj, gjør en slik praksis politisk betent.

Siste kilde i NRKs dekning er NNPF, en politiforening som forakter alt som har med narkotika å gjøre. Vet ikke NRK at det finnes mange stemmer som kan mye om cannabis her i landet? Ring dem neste gang.

«Forbrukerombudet bør skamme seg.

HVIS MATEN HOS Los Tacos er «like god som marihuana», og alle nordmenn misliker marihuana, vil heller ikke reklamen ha positiv effekt. Men kundene lar seg tilsynelatende ikke skremme vekk, noe som bekrefter en helt annen situasjon: Cannabis er ikke hatet av folket, og de fleste er klar over at cannabisbruk kan være like behagelig som tacobruk. Men, de samme menneskene ville trolig benektet det om de måtte uttale seg i offentligheten, særlig i posisjon. I en samtid der ungdom ruser seg mindre og stresser seg mer syke, er det smale ytringsrommet et langt større problem enn steine tacospisere.

Igjen fremstår signaleffekten som motivasjon for alle uttalelser i saken: Vi må skjule alt som har med narkotiske stoffer å gjøre, så færrest mulig vil bruke dem. Denne strategien hadde enklere kår før globaliseringen, og fremstår som uhyre gammeldags. Fremfor å benekte norsk cannabiskultur, finnes det også politiske muligheter for å regulere hvilke elementer denne skal inneholde. Om man da tåler noen teite weed-vitser, og ikke truer med å forby dem på moralsk grunnlag. Forbrukerombudet bør skamme seg.

Kommentar: – Er det bare skadene fra rusbruken som skal forebygges, eller er det bruken i seg selv?

(Originaltittel: Skal vi forebygge menneskelige behov?)

Publisert på ND.no 9. februar 2015

– Vårt behov for rus er like naturlig som det er problematisk. Det er besettelser og avhengighet vi vil unngå.

Regjeringens nye opptrappingsplan for rusfeltet har «forebygge rusavhengighet» som ett av tre innsatsområder. Organisasjoner som Actis bruker begrepet utelukkende som et gode, der all forebygging av rus generelt presenteres som viktig. Om organisasjonene også gikk inn for et alkoholforbud ville dette være en konsekvent holdning, men slik er det ikke.

En nærmere gjennomgang av Helsedirektoratets tanker rundt forebygging på deres nettside Forebygging.no viser at rusforebygging for dem handler om forebygging av rusmiddelrelaterte skader og problemer.

Dette er et godt mål, og hvis «problemer» her forstås som skader samsvarer dette med begrepet skadereduksjon, som stadig oftere trekkes frem i den norske forvaltningen. Skadereduserende tiltak er i all hovedsak tiltak som legger moral til side for slik å redusere helseskader, som for eksempel sprøyteutdeling og sprøyterom.

«Rusmisbruk bør bekjempes, men forskjellen mellom bruk og misbruk er fremdeles uklar

Skadereduksjon har vært en del av den offentlige satsningen på rusfeltet siden 2002, da Bondeviks andre regjering befestet at de ville satse på en såkalt dobbelstrategi: «både forebygging og kontroll, og behandling og rehabilitering». Siden den gang har skadereduksjon og forebygging vært i et motsetningsforhold.

I følge Astrid Skretting, tidligere forskningsleder ved SIRUS (nå underlagt Folkehelseinstituttet), har debatten om skadereduksjon vært provoserende for mange, fordi den er blitt knyttet til debatten om legalisering av narkotika. Skretting understreker derfor at skadereduksjonsbegrepet ikke inngår i noen bestemt ideologisk retning, men «har sin forankring i en helsemessig tilnærming til rusmiddelmisbrukere som personer med store helsemessige problemer».

«Er det bare skadene fra rusbruken som skal forebygges, eller er det bruken i seg selv?

​I nyere tid har forebyggingsbegrepet fremstått som et slags «skadereduksjons»-begrep for aktører som ønsker å uttrykke sin misnøye mot rus. Men er det bare skadene fra rusbruken som skal forebygges, eller er det bruken i seg selv? Rusmisbruk bør bekjempes, men forskjellen mellom bruk og misbruk er fremdeles uklar, og avhenger sterkt av de sosiale forholdene i brukerens liv og omgivelser. For enkelte rusmidler blir all bruk ansett som misbruk, uavhengig av praksisen.

Retorikken om rus som et onde trekkes til tider så langt at menneskets iboende behov for å ruse seg omtales som et uønsket fenomen. Men dette behovet er en drivkraft som er like naturlig som den er problematisk, og bør sees i sammenheng med våre felles behov for sanseforandring.

«Noen mennesker ser for eksempel ut til å ha høye rusbehov enn andre. Er dette syke folk – eller kreative?

Mennesker lider om vi blir fanget i statiske omgivelser. Det er dette som gjør at ingen liker seg spesielt godt på politiets glattceller, og som gjør dem dertil egnet som et slags disiplinærtiltak. Våre sanser er vårt vindu til verden, et vindu som krever vedlikehold. Bruk av rusmidler kan både få deg fanget i og frigjort fra livets ensformighet. Dette er utfordrende, men å benekte at det finnes positive effekter av rusbruk bidrar til en dyptgående misforståelse mellom rusbrukere og det øvrige samfunn.

En slik misforståelse videreføres av den språklige føringen knyttet til at den enkeltes rusbehov er noe som bør og kan forebygges. Men vi bør ikke begynne å se stygt på de treningsnarkomane av den grunn. Tvert imot bør slike behov forstås i langt større grad. Noen mennesker ser for eksempel ut til å ha høye rusbehov enn andre. Er dette syke folk – eller kreative?

Andre har tilsvarende lave rusbehov; tilhører disse en medisinsk elite, eller er de bare kjedelige? Dette er bare et par eksempler på spørsmål som aldri blir stilt hvis rus utelukkende betraktes som et onde, slik samfunnet lenge anså andre naturlige drifter, som for eksempel seksualitet. Da lærte vi ingenting.

«​Selv om bordeller er illegale, er bransjen kjent for å være eldre enn landet selv.

En slik historisk parallell blir synlig om vi ser på den tradisjonelle måten informasjonen om rus har blitt servert, for eksempel til ungdom. Selv om det lenge har vært kjent at bildene av rus og avhengighet er nyanserte, presenteres rus som et onde man utelukkende må passe seg for og helst bør avstå fra.

Strategien fremstår trolig som det eneste alternativet, og ofte leies rusmisbrukere inn for å levere det ensidige budskapet. Men dette blir for enkelt. Man kunne like gjerne leid inn en nonne til å ta seg av seksualundervisningen.

«Det er ikke galt å ville skyte litt

Ensidigheten viser at avholds-tankegang har kuppet måteholdets plass på denne arenaen, i et samfunn som er nyansert på de fleste andre områder. Det finnes, i varierende grad, institusjoner i samfunnet der mennesker kan få utløp for våre ulekre og tidvis mørke behov.

​Selv om bordeller er illegale, er bransjen kjent for å være eldre enn landet selv. Vår romantiske dragning mot vold kan mettes med kampsport eller dataspill. Våpen har selvsagt også en viktig funksjon i jakt, men landet har heldigvis også skytebaner som kan benyttes av entusiaster som søker en rekreasjonell opplevelse.

Det er ikke galt å ville skyte litt. Dette fordi det ikke er noe galt med fenomenet i seg selv, men i likhet med alt annet som kan misbrukes, har også rus en fornøyelig side som kan nytes med omhu. Det er besettelser og avhengighet vi vil unngå.

Forebygging på rusfeltet bør ikke handle om å forebygge borgernes rusbehov, men om å forebygge avhengighet, skader, urene stoffer, vold, vinningskriminalitet og sosiale problemer. Dette er alle problemer som forverres av generaliseringene på rusfeltet, som opprettholdes i språket gjennom det nyanseløse totalforbudet. La oss heller forebygge tom retorikk i forvaltningen.

Den tapte cupen

[Publisert i Natt&Dag november 2015]

For første gang på 27 år vil det i 2015 ikke bli arrangert en offisiell Cannabis Cup i Amsterdam.

Cannabis Cup ble startet av amerikaneren Steve Hager, og begynte som en årlig, intern bransjekonkurranse på 80-tallet, der Amsterdams cannabisfrø-produsenter(frøbanker) leverte inn nye produkter og fikk kvaliteten på sine produkter bedømt. Etter hvert vokste cupen til å bli en enorm cannabismesse, og en gryende kommersialisering av det globale cannabismarkedet bidro til rask vekst. Snart var det mange som ville ha en stand på messa. På den første cupen i 1988 bidro totalt 3 dommere. Men etter hvert som interessen steg, fikk også publikum kjøpe seg inn som dommere. I 1995 hadde dommertallet steget til 1500, og arrangementet begynte for alvor å få internasjonal oppmerksomhet.

Snart var Amsterdams Cannabis Cup vokst til en stor, internasjonal cannabis-messe der også andre sider av bransjen viste frem nye måter å behandle, dyrke og innta cannabisprodukter. Unge mennesker med sterke cannabis-meninger strømmet til. Enhver med penger nok kunne kjøpe seg inn som dommer, og dermed få den ære av si sin mening i kategorier som beste sativa, beste indica og beste importhasj. I årene rundt 2000 var cupen en møteplass for stonere av alle sorter, og alt fra lampeprodusenter til spirituelle ledere messet sine liberale budskap til løst kledde mennesker med blodskutte øyne. Men i 2014 var det slutt. Politiet møtte opp og forviste samtlige deltagere fra messehallen de var i ferd med å innta. Det ble ikke foretatt mange arrestasjoner, men Amsterdam by hadde lykkes med å uttrykke sin misnøye, og småparanoide stonere rømte tilbake inn i coffeeshopene.

Trolig vil de fleste i Amsterdam bry seg fint lite om cupens død. Amsterdams coffeeshop-industri er kontinuerlig presset fra alle kanter, noe de også er svært vant med å være. Siden 2013 har flere Nederlandske kommuner valgt å nekte turister adgang til sine utsalgssteder for cannabis, men ikke Amsterdam. Lokalt har coffeeshop-industrien stor støtte, og byens ordfører Eberhard van der Laan har betrygget turistene om at cannabistilbudet forblir. For Cannabis Cup var situasjonen en annen. Ordfører van der Laan skal visstnok også ha vært en sterk pådriver for politiaksjonen mot byens Cannabis Cup 2014, der politiet jaget alle deltagerne, uten å komme med nevneverdig informasjon om hva som hadde endret seg fra tidligere år.

Alt tyder på at cupens dager blant kanaler og sykler er talte. Cannabis Cup fortsetter nå uten Amsterdam, på den andre siden av atlanteren. Arrangør High Times holdt sin første amerikanske cup i 2010, og bare i år er det planlagt 5 cuper, i tillegg til en ny på Jamaica. Amerikas innovative tilnærming til cannabis er i ferd med å legge Europa bak seg. Der Nederlands cannabisindustri har forholdt seg rolig og kuet de siste årene, har den amerikanske for alvor skutt fart. Markedene har vokst fra hverandre, og en æra er over. Amerikanerne kom, de arrangerte verdens mest dekadente cannabisfester, og de dro. Som en høyborg for liberale verdier er Amsterdam trolig fortsatt klodens kuleste by, men Cannabis-cupens død er en ny bekreftelse på at cannabis-tronen er tapt.

Kommentar: – Er hasjsalg verre enn drap og overgrep?

Skal virkelig folk som oppbevarer og selger hasj, sitte lengre i fengsel enn drapsmenn?

Publisert på ND.no 22. november 2015

Torsdag falt den første dommen i den såkalte Cappelen-saken, der seks av Cappelens hjelpere ble dømt etter «mafiaparagrafen». Som del av en såkalt organisert kriminell gruppe, fikk de seks skjerpet straff.

Det er ingen tvil om at det som er døpt Cappelen-ligaen har bedrevet hasjsalg i stor stil. Tiltalen mot hovedpersonen selv lyder på oppbevaring og salg av til sammen 1,4 tonn hasj. Cappelens nærmeste hjelpere ble dømt til 16, 15 og 13 år ubetinget fengsel. Dette er to år mindre enn aktors påstand for hver av dem, og dommen inkluderer også enkelte mindre lovbrudd som heleri og våpenbesittelse. Det høye straffenivået i slike større narkotikasaker er bemerkelsesverdig.

Det er ikke uvanlig at norske narkotikaselgere dømmes til lengre fengselsstraffer enn mennesker som begår voldelige forbrytelser. Norge har blitt et av landene i Europa som har strengest straffer for narkotikalovbrudd. Samtidig som en rekke land i vesten de siste år har innført ulike strategier i sin kamp mot narkotika, er Norge fremdeles på samme kurs som da hippiene ble jaget fra Slottsparken på midten av 60-tallet.

Lovverket har hardnet siden den gang. I 1964 ble strafferammen for narkotikaforbrytelser hevet til 2 år, og etter en gradvis opptrapping ble maksimumsstraffen satt til 21 år, lovens strengeste straff, i 1984. Denne raske økningen er helt enestående i norsk rettsvesen. I følge Nils Christie er det særlig tre grupper som har utgjort drivkreftene i denne utviklingen: leger, rettspersonell og politikere.

Gruppen rettspersonell inkluderer her også politiet, som siden 1964 utelukkende har støttet enhver økning i straffenivået for narkotikaforbrytelser. Norske jurister har derimot forholdt seg kritiske. Advokatforeningen har ved flere anledninger kritisert både praksisen og de politiske partiene som tar til orde for å øke straffene ytterligere. Juss-nestor og professor Johs. Andenæs kalte det for århundrets største feilinvestering i straff.

Intensjonene bak loven er gode nok. Selv om narkotikabruk forblir forbudt, er målet ved lovgivningen å komme kriminelle bander til livs. Da strafferammen ble hevet til 10 år i 1972, ble det understreket i lovforslaget at økningen tok sikte på å ramme narkotikaforbrytelser av profesjonell karakter, med mål om å gjøre det mindre attraktivt å søke et marked i Norge. På 70-tallet kjempet man mot etableringen av narkotikamarkedene, men dag er disse for lengst etablert, og narkotika er tilgjengeliggjort i alle norske byer. Dette er et faktum en må forholde seg til.

Et budskap gjentatt til det kjedsommelige, er at norsk narkotikapolitikk er et etterspill av den globale krigen mot narkotika. Målet med denne krigerske kampanjen var oppnåelse av det narkotikafrie samfunn. Det skulle bli verdt det. Datidens politikere så håpefullt for seg en fremtid der narkotiske rusmidler ikke skulle være tilgjengelige i landet, men denne kontrolldrømmen ser ikke ut til å bli realisert.

Årlig kommer EUROPOL i samarbeid med Det Europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA) med en analyse av det europeiske narkotikamarkedet. Her betegnes utviklingen på narkotikafeltet som negativ. Blant hovedpunktene i deres rapport fra 2013 nevnes en økt sammenblanding av narkomarkedene, nye smuglerruter, nye markeder på internett og fremveksten av nye, farlige rusmidler. Europas cannabismarked karakteriseres av svært høy etterspørsel og et rikt utvalg av produsenter og produkter, samt en økende innenlandsproduksjon.

Etterspørselen er også høy i Norge, og det samme er tilbudet. Kilder rundt hovedstadens cannabismiljø har rapportert om at arrestasjonen av Cappelen ikke har medført noen merkverdig endring i tilgangen på cannabisprodukter. Dette til tross for at statsadvokat Lars Erik Alfheim har omtalt hasjoperasjonen som «en av de største narkotikavirksomhetene vi har sett i Norge». Uten høy etterspørsel hadde ikke det norske cannabismarkedet vært så stort som det åpenbart er. Det finnes med andre ord mange som Cappelen, forretningsfolk som skor seg økonomisk på nordmenns behov for cannabis. Skal de få distributørene som blir tatt, alle dømmes med lovens fulle kraft, hardere enn folk som begår drap og overgrep?

Tidligere i høst ble mennene som slo i hjel og drepte en uskyldig og ubevæpnet mann i det såkalte Manglerud-drapet, dømt til henholdsvis 14, 11, 10 1/2 og 7 års fengsel. I NOKAS-saken endte David Toska med en 15 års fengselsdom, uten forvaring. Mannen som i Cappelen-saken ble idømt 15 år i fengsel, er en helsearbeider på 61 år, dømt for oppbevaring og salg av mange hundre kilo hasj, samt heleri av narkopenger. Hans forbrytelse var ikke av voldelig karakter. For å bruke forbudspolitikkens eget språk: Her bør man tenke på signalene.

Kommentar: Graciela (8) kan ha startet legaliseringsprosessen i Mexico

Mexicos høyesterett har slått fast at landets cannabisforbud er grunnlovsstridig. Når skjer det samme i Norge?

Publisert på ND.no 8. november 2015

Onsdag vedtok Mexicos høyesterett (Suprema Corte de Justicia de la Nación) at landets lovforbud mot bruk og dyrking av cannabis er grunnlovsstridig, med 4 mot 1 stemmer. I dommen legger retten vekt på menneskerettighetsargumentasjon, og slår fast at det generelle forbudet mot bruk og ikke-kommersiell dyrking av cannabis krenker enkeltmenneskets rett til fri utvikling av egen personlighet. Dette gjelder ikke bare medisinsk, men også rekreasjonell bruk. Den banebrytende dommen kan medføre en bred nasjonal legalisering av cannabis, om den følges opp med lovgivning.

Argumentasjon som vektlegger menneskerettigheter for å kritisere totalforbudet mot narkotikabruk, er også fremmet her til lands. Tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund har gjennom sitt arbeid med foreningen Emma Sofia tatt til orde for at forbudet mot bruk av psykedeliske stoffer er et uforholdsmessig inngrep i enkeltpersoners rett til fritt å utøve sin religion, livssyn og privatliv, rettigheter som beskyttes av menneskerettighetskonvensjoner. Lunds holdning ser ut til å være sammenfallende med den som vektlegges av meksikansk høyesterett.

Cannabisdebatten i Mexico har hatt et spesielt fokus de siste månedene, etter at saken til 8 år gamle Graciela Elizalde ble offentlig kjent. Unge «Grace» lider av Lennox-Gastaut syndrom, en sykdom som kan medføre opptil 400 epileptiske anfall om dagen. Etter å ha prøvd alle lovlige metoder, søkte foreldrene om tillatelse til å benytte seg av cannabis-virkestoffet CBD, som er kjent for å være effektivt for å redusere slike anfall. Foreldrenes søknad ble godkjent, og saken har siden vakt stor nasjonal oppmerksomhet og satt i gang en rettsprosess som i går fikk sitt endelige sluttpunkt. De negative konsekvensene av cannabisforbudet synliggjøres på en særlig brutal måte når man ser dem hindre uskyldige barn i å få den medisinen som kan hjelpe dem mest. Nå er mulighetene åpnet for hele den meksikanske befolkningen.

Restene av krigen mot narkotika gjennomgår nå store forandringer på den andre siden av Atlanteren. USA er nå i ferd med å gjennomføre den største benådningen i landets historie, der 6000 fanger skal slippes fri tidligere, i et forsøk på å frigjøre plass i fengslene og gjøre opp for at narkotikaforbrytere har fått særdeles strenge dommer i løpet av de siste 30 årene. Flere vil også slippes fri i nær fremtid. Benådningen sender signaler om at politiske krefter faktisk ser behovet for en endret kurs, etter at narkotikakrigens siste krampetrekninger har bidratt til å fylle opp amerikanske fengsler, og medført fatale konsekvenser for deres naboland i sør.

Mexico har endt opp med en særegent uheldig rolle i den globale narkokrigen, etter at landets narkokarteller de siste 15 år har iverksatt en rekke svært voldelige aksjoner som har tatt livet av over 120,000 mennesker i landet siden 2013. Cannabis-eksport har vært en hovedinntekt for kartellene, men etter de politiske endringene i USA, har tollens beslag av cannabis på grensen falt med 37% siden 2011. Ting ser ut til å være i endring.

Etter at 23 amerikanske stater nå har myket opp i sin cannabislovgivning, har også en rekke initiativer for å endre på cannabisforbudet dukket opp på de amerikanske kontinentene. Uruguay ble det første landet til å innføre en total legalisering av planten, og Canada vil trolig snart følge etter.

Den gryende cannabis-reformen som nå er i ferd med å spre seg globalt kommer, i likhet med den mislykkede krigen mot narkotika, fra Amerika. I Norge er det per i dag kun pasienter med ressurser til å hente sin cannabis i Nederland, som slipper straff for å bruke planten som medisin. Dette er en uholdbar situasjon. Muligheter for hjelp og medisinering bør ikke forbeholdes de ressurssterke, og dagens strafferegime koster langt mer enn det smaker. Forhåpentligvis vil også våre styresmakter snart innse at det gamle totalforbudet har utspilt sin rolle, og at det nå er ingen vei tilbake.